I et koselig, rolig nabolag med pene hus og stakittgjerder, er det ett hus som skiller seg ut. Der bor Gru, en av verdens største superskurker. Det ligger en egen business i det å stjele ting, og når Gru hører at den største pyramiden i Egypt er stjålet, og at det ikke er han som har gjort det, blir han nervøs. Selv har han ikke hatt et særlig bra år, selv med sin egen professor og sin egen lille hærskare av små, gule hjelpere.

Men Gru har en plan. Hans neste prosjekt kommer til å bli magisk. Han kommer til å kunne forlange hva som helst. Gru skal stjele månen!

Besøket hos The Bank of Evil går ikke som planlagt. De pengene Gru trenger for å lage raketten som skal ta han opp i verdensrommet, lar vente på seg. Banksjefen syns at Grus siste jobber ikke har gått bra bra, han syns rett og slett at Gru har blitt litt gammel for skurkejobben. Banken vil heller investere penger i yngre skurker, som Vector, den unge skurken som stjal pyramiden i Egypt.

Gru gir ikke opp av den grunn. Han stjeler en krympestråle, men Vector kommer i veien. Gru bestemmer seg for å ta rotta på Vector og samtidig få tilbake krympestrålen, men å komme seg innenfor Vectors høye murer, er ikke bare enkelt. Svaret ligger kanskje i de tre barnehjemsbarna; Agnes, Margo og Edith. Derfor adopterer Gru denne trioen, med den grunn å bruke dem mot Vector. Men selv i den største superskurk bor det er varmt og omsorgsfullt hjerte, og det vil vise seg om Grus idé om å bli pappa, var så lurt for businessen.

Grusomme meg er så morsom som en animasjonsfilm bør være. Likevel har den også en dypere mening; selv den mest følelseskalde personen har innest inne et varmt hjerte. De små gule hjelperne til Gru, er superskjønne, men smelter helt. Å se Gru, de gule hjelperne, og professoren Dr. Nefario i aksjon er morsomt, siden Gru nok ikke er den skarpeste kniven i skuffen.

Grusomme meg er en film som godt passer som lørdagskos sammen med venner eller barna. Den ligger i Biler-sjangeren, passe dybde, super humor. Den får deg til å smile og le, men du får også et visst forhold til karakterene, og du føler med Gru når ikke alt går som det skal, du blir sint på Dr. Nefario når han tar en sjefsavgjørelse, og du får begynnende tårer i øynene nå jentene slår til med dådyrblikket. Vel verdt å ha med i samlingen, om enn som en feelgood-film en dag himmelen er grå.

Terningkast: 5

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no