Det er kaos i Magidepartementet. Det er ikke lenger til å unngå å stikke under en stol at Voldemort er tilbake. Til det har det dødd alt for mange, både gomper og trollmenn. Men Magiministeren forsøker å holde roen, for i disse kaotiske tider, er det han som må være fast og bestemt, han må beholde roen.
Harry sitter i Hekkveien 4 og tenker over oppgaven Humlesnurr overlot til han før han døde. Dumlingene har forlatt redet, og plutselig kommer en hærskare fra Føniksordnenen inn gjennom døren. Harry har snart bursdag, og de må få han flyttet til et trygt sted før Voldemort finner han. Alt går ikke som planlagt, ikke alle komme helskinnet gjennom forflytningen.
Vel fremme i Hiet, huset til Wiltersene, er det duket for bryllup, en glede i alt det mørke som omringer trolldomsverdenen. Et skår i gleden fører til at Hermine må ty til medimmivering, og plutselig er Hermine, Harry og Ronny på egenhånd, helt uten beskyttelse fra Voldemort.
Før Humlesnurr døde, overlot han oppgaven med å finne, og ødelegge, malacruxene, til Harry. Malacruxene er en del av Voldemorts sjel, og for å kunne ta livet av Voldemort, må de først ødelegge malacruxene. De har derimot ikke fått noen instruksjoner i hvor man finner en malacrux, og heller ingen tips til hvordan å best ødelegge en av dem.
Harry, Hermine og Ronny drar av gårde på en reise gjennom varierende landskap, hele tiden på vakt etter fiender. Vennskapet deres settes på prøve, men det kommer også uventet hjelp fra venner.
Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er jo en transportfilm som jeg liker å kalle det, en film som bygger opp til film nummer to. Derfor kan nok folk som ikke har sett noen Harry Potter-filmer før, ha problemer med å henge med i svingene. Filmen er nok mest rettet mot alle de Harry Potter-fansene som er der ute, og jeg vil nok være enig i at det er lurere å gjøre det på den måten. Ingen som hverken aldri har lest eller sett Harry Potter, begynner vel å se Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1.
Det som ble et stort pluss med Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1, var grundigheten, detaljene i filmen. Denne filmen var mye mer lik boka enn de andre filmene har vært, noe jeg har savnet. Ta Harry Potter og Føniksordenen for eksempel. Der kuttet de det eneste jeg virkelig ville se, Sirius’ mor bak forhenget i hovedkarteret.
Likevel blir Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 en vel langtrukken film. Det at den er en transportfilm fører til at den ikke ligner de foregående filmene i oppbygging, med en klar start, og en klar slutt hvor Humlesnurr summerer opp året som har gått. Jeg tror nok at det vil lønne seg å se både del 1 og del 2 sammen, da vil man kunne få en bedre filmopplevelse. Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er ikke den beste av Harry Potter-filmene, det blir rett og slett litt for mye snakk, og litt for lite action. Det har jeg derimot stor tro på at de tar igjen i Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2. Let the battle begin.
Terningkast: 4
Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no
