På Påskeøya er det full fres, det er bare to uker igjen til påske, og innen den tid skal godteriet være klart til alle i hele verden, unntatt Kina. Dessuten skal Påskehare-tittelen videreføres fra far til sønn, om kort tid skal unge PH ta over som Påskehare.

Men PH har ikke lyst til å være påskehare. Hans største drøm er å bli trommeslager, og derfor, som opprørsk hareungdom, stikker han av til Hollywood, der hvor drømmer skapes.

Fred O’Hare er en dagdriver av dimensjoner. Etter at han ble oppsagt fra sin forrige jobb grunnet nedbemanning, har han flyttet inn hos mor og far, og dagene tilbringer han med å snylte på dem, og late som om at han prøver å få seg ny jobb. En dag har foreldrene fått nok, og kaster Fred på dør, de mener han bør begynne sitt eget liv.

På en helt vanlig kveld, blir både PHs og Freds liv forandret. Fred kjører på PH med bilen sin, og føler at han må ta med den skadde, snakkende haren hjem til et hus han bare låner. Dette utvikler seg til et snodig vennskap hvor begge prøver å få sine drømmer oppfylt, om enn med varierende hell. Attpåtil har de tre harefrøkener i rosa bereter hakk i hæl. Disse er utsendt fra Påskeøya, med oppdrag om å ta med PH hjem.

Hjemme på Påskeøya prøver en herskesyk påskekylling, påskeharens nestkommanderende å ta over påsken. Carlos er lei av å alltid være nummer to, og denne påsken er han klar for å at over påsken. Han godt planlagte plan går ikke helt etter planen i det den tapte sønn og hans venn vender hjem.

Hopp kombinerer det nyeste innen animasjon med virkelig filming. Tidligere forsøk på dette har hatt varierende hell, men i Hopp flettes disse to sammen til en fin historie som passer både voksne og barn.

Det er derimot enklete ting med selve historien som irriterer meg grønn. Det var på et punkt slik at det var det eneste jeg tenkte på. I bunn og grunn er det kun en filleting, men mange filleting på rappen, er ikke bra. Jo: I det Fred kjører på PH og finner ut at sistnevnte kan snakke, blir han livredd og løper inn i huset og gjemmer seg. En snakkende hare er jo ikke akkurat hverdagskost. Utover i filmen er derimot PH med Fred ut i det virkelige liv, blant annet på restaurant. Det som er saken, er at servitrisen ikke reagerer det spor på at hun serverer en snakkende hare. Faktisk så virker det som om at alle utenom Fred syns at en snakkende hare er helt normalt. Så hvorfor ble Fred så redd da han hørte PH snakke?

Utenom denne lille filletingen er det lite å plukke på i Hopp. Skuespillerne er så som så, men animasjonsfigurene holder filmen opp. For min del er det Carlos som rocker. Han er riktignok slem, men han har et slik badass utseende (inntil den siste påskeøya-scenen), så det veier opp. Carlos er kul.

Jeg lo ofte mens jeg satt i kinosalen. Til tider lo jeg mer en alle barna som var der. Hopp er en underholdende film man godt kan unne seg i disse påsketider. Og når PH tar en «katten med støvlene»-manøver á la Shrek, når han toppen av søt-skalaen.

Terningkast: 4

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no