I et stort hus ute på Hedebyöen sitter Henrik Vanger. Det er bursdagen hans, og han har fått en pakke i posten. Pakken inneholder én enkel ramme med en presset blomst i. For 40 år siden fikk han akkurat det samme i bursdagsgave fra sin niese Harriet. Det samme året forsvant hun sporløst, og hvert år siden har han fått en presset blomst i posten, presis til bursdagen hans. Hvem er avsenderen? Harriets morder?

Mikael Blomkvist er journalist og ansvarlig utgiver for magasinet Millenium. Hans siste sak, hvor han anklaget forretningsmannen Hans-Erik Wennerström for korrupsjon, endte med rettsak og fengselsstraff for Mikael. I det han prøver å legge saken bak seg og har dratt for å feire jul med sin søster og hennes familie, ringer telefonen. I andre enden er Dirch Frode, en mann som ber Mikael komme til Hedebyöen så raskt som mulig.

Henrik Vanger vil at Mikael skal jobbe for han. Han vil at Mikael skal prøve å finne ut hva som hendte med Harriet. Mikael blir så interessert i saken at han tar jobben, og begynner straks å sette seg inn i saken. Det han ikke vet, er at før Henrik Vanger ansatte Mikael, fikk han sjekket bakgrunnen hans. Researcheren bak bakgrunnssjekken er Lisbeth Salander, Milton Securitys beste researcher.

Mikael og Lisbeth begynner på underlig vis et samarbeid, noe som utvikler seg til friends with benefits. Sammen prøver de å løse saken med den forsvunnede Harriet. Det de ikke vet, er at i familien Vanger finnes det en person som er villig til å gjøre hva som helst for å unngå at sannheten kommer for en dag.

Menn som hater kvinner er den første filmen i Stieg Larssons triologi om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. I denne filmen møter vi begge to for første gang, og lærer de å kjenne. Samtidig får vi servert en spennende krimhistorie med forunderlig lite politi-innblanding. Som jeg så fint fikk påpekt, så gjør politiet så og si ingenting i denne saken. De har allerede gitt opp, så nå er det journalistenes og hackernes tur. Og de gjør jobben godt.

Det som er spennende med Menn som hater kvinner, er å se hvordan to så vidt forskjellige personer som Salander og Blomkvist, fungerer og jobber sammen. Lisbeth Salander er fra og med nå blitt mitt forbilde nummer én. En større kickass-woman skal man lete lenge etter.

Det er lite å pirke på i Menn som hater kvinner. Sånn går det når både produksjon, historie, skuepillere og omgivelser passer så bra sammen. Det er heller ingen steder i filmen at jeg føler det burde vært kuttet ned, slik det raskt kan bli i filmer. Ingen langtrukne scener, ingen scener vi kunne klart oss uten. Dessuten, mens jeg skriver om scener, så er det neste utrolig hvor realistiske og rå de ekleste scenene er. Da jeg så filmen, påpekte jeg at det ser ut som en dokumentarfilm hvor vi bare står ved siden av med et håndholdt kamera. 100% råskap.

Likevel får jeg ikke den «holde pusten og rive i håret»-effekten jeg føler at jeg må ha for at en film skal få komme helt til tops på karakterskalaen.

Terningkast: 5

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no