Ted Grey er på vei til New York. Der skal han være patologistudent, noe han fikk lov til gjennom sin kommende svigerfar. Sistnevnte er venn med sjefsobdusenten, og Ted har også gode karakterer fra Harvard. Han gleder seg til å begynne i jobben, men det å forlate forloveden, Gwen, er han ikke særlig positiv til. Det hjelper likevel på at hun også skal flytte til storbyen om kun to måneder.

Ted legger raskt merke til at han ikke er særlig populært blant de andre studentene. Det er som om de er etter han. Det er kun Ben som ser ut til å ville bli kjent med han.

Derfor lurer Ted veldig på hva som foregår når den verste plageånden, Jake, spør om han vil være med ut og ta en øl sammen med «gjengen». Kvelden blir lang, og dagen etterpå er han «en av gjengen». Av nysgjerrighet sier Ted «ja» til å møte de andre i en av de nedlagte delene av sykehuset samme kveld.

Denne kvelden får han innblikk i en morbid og syk lek. Som Jake påpeker, så er det så mange mennesker i New York at ingen merker om noen forsvinner. Og Ted har ikke noe valg, han er nestemann til å lage en oppgave.

Ted blir sakte dratt inn i en mørk verden han aldri hadde trodd han skulle havne i. Et salig sammensurium av sex, drugs og obduseringer. Han gjør ting han aldri ville trodd han kunne gjøre, og det følelsesmessige gapet mellom han og forloveden blir større og større.

Så bestemmer Gwen seg for å komme til New York tidligere enn forventet, og Ted må ta et valg om å beskytte forloveden slik at hun ikke blir en del av «leken». Han velger å trekke seg fra alt sammen, men alt går ikke som planlagt, og konsekvensene blir fatale. Hvem kan utføre det perfekte mord? Og hvem overlever til lekens slutt?

Pathology tar oss med inn i et yrke man sjelden ser noe til; obdusentene. Forhåpentligvis er det ikke slik som i filmen de tilbringer dagene sine. Denne «leken» som foregår på studentenes fritid, er litt utenom de vanlige lekene andre mennesker er vant til. Å kutte i folk hele dagen, gjør nok noe med tankegangen deres. At de får holde på som de gjør, er pussig, jeg ville ha trodd at noen hadde oppdaget det. Men igjen; da hadde de kanskje havnet på bordet selv..

Pathology klarer for såvidt å holde koken gjennom de 95 minuttene, men den når aldri et høydepunkt. Måten Ted velger å trekke seg fra leken på, er likevel en smule overraskende, men at det ikke går som planlagt, og det som skjer etterpå, er like opplagt som at det er 15. april i skrivende stund. De siste 10 minuttene var en real downer som ikke akkurat hjalp på å trekke opp terningkastet.

Man skulle også til tider tro at man hadde kommet rett inn i en pornofilm. Sexscenene er mange, og scenene mellom disse, fylles av middelmådige skuespillertalenter som virker stive og innøvde. De prøver for hardt å spille bra, og det gir ofte (og også i dette tilfellet) et dårlig resultat.

Pathology er langt fra den dårligste filmen jeg har sett i det siste, men absolutt ikke blant de beste heller. Derfor får den den karakteren som i grunn er verst å få servert. Pathology får karakteren som tilsier at man egentlig ikke mener hverken det ene eller det andre om filmen, og det er inte alls bra.

Terningkast: 3

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no