Det har gått 10 år siden Woodsboro-mordene, og den eneste overlevende, Sidney Prescott, er tilbake i byen. Det er hennes bokturné som fører henne dit, hun har nemlig skrevet en selvhjelpsbok om det å komme seg ut av mørket når alt rundt deg har kollapset. Hun har alltid vært kjent som «den som overlevde», og derfor blir det stor oppstandelse når hun skal besøke byen.

Dagen for boksigneringen er ingen ringere enn selveste årsdagen for mordene, og hele byen er pyntet med Skrik-masker. Dessuten skal det være et Skrik-maraton den kvelden, hvor alle filmene vises.

Men i byen er det en person som ikke vil andre vel. Én etter en blir vennene til Sidney’s kusine, Jill, drept, akkurat slik det var sist gang. Det blir et kappløp mot klokka, hvor Skrik-morderen stadig kommer nærmere og nærmere Sidney’s nærmeste. Politiet leter i blinde, og er alltid akkurat for sein til åstedet. Hvem kan morderen være, og vil han eller hun klare å fullføre det han/hun har planlagt?

Jeg skal innrømme at jeg ikke har sett de tre forløperne til Skrik 4, men i bunn og grunn har det ingenting å si. En film skal kunne fungere både i en serie (hvis den er det), og alene. Det sistnevnte klarer Skrik 4. Man trenger ikke å ha sett de andre filmene for å skjønne hva som foregår, man kommer raskt inn i historieforløpet og skjønner raskt hva som har skjedd tidligere.

Når det gjelder utfaller av alle mordene, hvem som er morderen og hvordan alt slutter, så ble jeg ganske overrasket. Personen bak Skrik-masken er ikke den man skulle tro det skulle være. Samtidig får regissørene nesten samtlige karakterer til å fremstå som morderen ved måten de opppfører seg på. Det er det som gjør det så spennende. Jeg er sikker på at jeg skiftet mordere fem-ti ganger i løpet av filmen, og var ikke sikker på hvem det var før det ble avslørt. Da var det derimot innlysende.

Skrik 4 blir kanskje litt langdryg på slutten, de kunne med hell ha kortet ned den siste halvtimen. Samtidig har jeg fått hørt at måten den siste halvtimen er filmet på, er typisk Skrik-filmene. Likevel, uansett hvor mye det stemmer overrens med tidligere Skrik-filmer; slutten ble litt i lengste laget.

Dette er absolutt ingen dårlig skrekkfilm. Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å kalle det en skrekkfilm heller, for sammenlignet med f.eks. Texas Chainsaw Massacre og Hostel, blir Skrik 4 barnemat. Men dette er nok også meningen. Det er nok meningen at Skrik 4 ikke skal være verdens skumleste film, selv om den ved flere anledninger fikk meg til å skvette. Den var typsik bygd opp med det jeg pleier å kalle «stille før stormen»-filming, der hvor man skjønner at det når som helst kommer til å skje noe, men selv om at du sitter å venter på det, så blir du skremt.

Når det gjelder skuespillerne, var det jevnt over ganske bra. Emma Roberts overrasker i denne filmen, og hun viser hvor god hun faktisk kan være til å spille, og det på flere plan.. I Skrik 4 er det også med veteraner i form av Courtney Cox, David Arquette og Neve Campbell, alle sammen stødige og sikre i rollene sine. Det er vel ingen som er «wow»-materiale, men Emma Roberts nærmer seg. Jeg ble også positivt overrasket over å se Anna Paquin og Kristen Bell i en kort scene, de lyser alltid opp skjermen.

Noe av det vi får se i Skrik 4 blir likevel litt for dumt og opplagt, jeg tar meg selv i å sitte og si «å nei» og «huff» enkelte steder i filmen. Det blir litt for tilgjort, og dette, pluss langtrukkenheten i siste del av filmen, fører til at den ikke kommer helt opp mot toppkarakterene.

Terningkast: 4

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no