Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som nå bor i New York City. Han er kunstner, og hans bilder er godt kjent over hele verden. Han er spesielt kjent for å bruke uortodokse materialer, noe han også gjør i denne filmen.

Vik ønsker å dra tilbake til Brasil, denne gangen for å oppsøke verdens største søppelplass, Jardim Gramacho, like utenfor Rio de Janeiro. Planen hans er å se hvordan det faktisk er å jobbe der, også vil han ta portrettbilder av arbeidere, for så å lage de i, ja nettopp; søppel.

Vi får være med inn i en verden av folk nederst på rangsstigen, men som har verdigheten i behold. Verdighet og stolthet er viktig for arbeiderne ved Jardim Gramacho. De er stolte over at de jobber på søppelplassen i stedet for at de er inne i narkomiljøet som herjer rundt i byen, eller at de prostituerer seg for penger.

Vik plukker ut en gruppe karakteristiske personligheter ved søppelplassen. Disse tar han portrettbilder av (ett kan du se ovenfor), for så å la de få være med på å lage bildet av søppel de finner på søppelplassen. Det ene bildet går rett på auksjon, noe som, i følge kunstselgere, er dristig.

Waste Land er en varm og overraskende film. Man skulle tro at mennesker som lever på en søppelplass ikke hadde særlig mye å smile av, men der tar man feil. Å få se hvor mye livsglede og stolthet som lyser i øynene deres, fører til våte øyne i kinosalen.

Å se Waste Land gir et visst perspektiv på det livet vi lever i Norge. Man skjønner hvor bra man faktisk har det. Derfor er Waste Land en film som bør sees, både for livsperspektivets del, men også for personene som er med sin del, de er fantastiske.

Terningkast: 6

Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no