Dread (2009) – Clive Barkers grøsser om menneskets frykt

Dread er en britisk psykologisk grøsser fra 2009, skrevet og regissert av Anthony DiBlasi og basert på en novelle av den britiske skrekkforfatteren Clive Barker. Filmen følger tre filmstudenter som starter et prosjekt om menneskers dypeste frykt – et prosjekt som gradvis utvikler seg til noe langt mørkere. Nedenfor finner du fakta om handlingen, rollebesetningen, novellen bak filmen, mottakelsen hos kritikerne og hvor filmen kan ses i dag.

Hva er «Dread» (2009)?

«Dread» er en langfilm i grøsser- og thriller-sjangeren som utforsker frykt som psykologisk fenomen snarere enn som rene sjokkeffekter. Filmen er en selvstendig fortelling bygget på Clive Barkers novelle med samme navn, men manusforfatter og regissør Anthony DiBlasi la til flere karakterer og hendelser som ikke finnes i originalteksten. Produksjonen er britisk, dialogen er på engelsk, og spilletiden oppgis vanligvis til omtrent 108 minutter.

Et sentralt poeng er at «Dread» ikke er en tradisjonell monster- eller slasherfilm. Trusselen kommer ikke fra en overnaturlig skikkelse, men fra et menneske som blir besatt av å kartlegge og provosere frem andres angst. Filmen plasserer seg dermed nærmere psykologisk terror enn klassisk skrekk.

Hva handler filmen om?

Handlingen følger filmstudenten Stephen Grace, som blir med medstudenten Quaid på et «fryktstudie»-prosjekt der de intervjuer folk om det de er aller mest redde for. (Lett spoilervarsel i dette avsnittet.) Sammen med venninnen Cheryl filmer de en rekke mennesker som forteller om sine innerste frykter, blant dem Stephens bekjente Abby, som lever med en synlig hudtilstand.

Quaid, som selv bærer på et barndomstraume, nøyer seg ikke med å dokumentere frykt – han vil se mennesker tvinges til å møte den. Etter hvert går prosjektet fra observasjon til manipulasjon og overgrep, og Quaids oppførsel driver samarbeidspartnerne fra ham. Historien ender i en voldelig konfrontasjon i Quaids hus. Filmen stiller gjennom hele forløpet spørsmålet om hva frykt gjør med oss, og om noen i det hele tatt kan se sin egen verste frykt rett i øynene.

Hvem har laget «Dread»?

Anthony DiBlasi både skrev og regisserte «Dread», og det var hans spillefilmdebut som regissør. Clive Barker, som skrev novellen filmen bygger på, er kreditert som produsent sammen med blant andre Lauri Apelian, Joe Daley, Jorge Saralegui, Nigel Thomas og Charlotte Walls. Foto er signert Sam McCurdy, klipp Celia Haining og musikk Theo Green.

Produksjonen var effektiv: det 104 sider lange manuset ble spilt inn på rundt 28 dager i Storbritannia høsten 2008. Bak selskapene sto Midnight Picture Show og Matador Pictures, mens After Dark Films senere distribuerte filmen i USA.

Rollebesetning

Hovedrollene spilles av et i hovedsak britisk ensemble, med ett kjent amerikansk navn i sentrum:

• Jackson Rathbone som Stephen Grace – filmstudenten som drives inn i prosjektet.
• Shaun Evans som Quaid – den karismatiske, men ustabile drivkraften bak «fryktstudiet».
• Hanne Steen som Cheryl Fromm.
• Laura Donnelly som Abby.
• Jonathan Readwin som Joshua Shaw.
• Paloma Faith – senere kjent som popartist – i en birolle som Clara Thornhill.

Hvilken Clive Barker-novelle bygger filmen på?

Filmen er basert på novellen «Dread», som åpner Clive Barkers novellesamling Books of Blood, Volume Two fra 1984. Barker er en av de mest innflytelsesrike navnene i moderne skrekklitteratur, og flere av fortellingene hans er filmatisert. Allerede i 1992 ble «Dread» omsatt til en grafisk roman, før DiBlasis spillefilm kom i 2009.

I novellen er Quaid en eldre, eksentrisk universitetsstudent som blir besatt av andres frykt. Filmen beholder denne kjernen, men utvider universet med nye figurer og situasjoner, slik at historien fungerer som en selvstendig spillefilm og ikke bare en direkte gjengivelse av teksten.

Hvilke temaer tar «Dread» opp?

Frykt som drivkraft er filmens gjennomgående tema. I stedet for å bygge spenning på overnaturlige trusler, undersøker «Dread» hva som skjer når mennesker tvinges til å konfrontere traumer, fobier og skam. Flere ideer går igjen:

• Psykologisk press fremfor gørr: filmen inneholder voldelige scener, men legger hovedvekten på mental nedbrytning.
• Makt og manipulasjon: prosjektet begynner som akademisk nysgjerrighet og glir over i overgrep når én person tar kontroll.
• Traumer: både Stephen og Quaid handler ut fra tap og vold de har opplevd tidligere.
• Observatørens ansvar: filmen spør hvor grensen går mellom å dokumentere og å utnytte.

Hvordan ble «Dread» mottatt av kritikerne?

Mottakelsen var delt. På anmelder-aggregatoren Rotten Tomatoes ligger filmen lavt, rundt 43–45 prosent, men tallet hviler på svært få kritikeranmeldelser. Bildet blant anmeldere som faktisk skrev om filmen er mer sammensatt enn den samlede prosenten antyder:

• Nettstedet Dread Central ga filmen 4 av 5 stjerner og anbefalte den.
• DVD Talk ga 3,5 av 5 og roste skuespillet og enkeltscener til tross for et lavt budsjett.
• Fangoria og Fearnet var overveiende positive til konseptet og balansen mellom skrekk og ettertanke.
• Variety mente filmen fenger uten helt å innfri, mens The A.V. Club kritiserte den for å være overskrevet og pretensiøs.

Kort oppsummert blir «Dread» ofte beskrevet som en ambisiøs, men ujevn filmatisering – interessant i premisset, men ikke enstemmig hyllet.

Hvordan skiller «Dread» seg fra «Saw» og «Hostel»?

«Dread» sammenlignes ofte med «Saw» og «Hostel», men vektlegger det psykologiske mer enn det fysiske. Der «Saw»- og «Hostel»-filmene bygger spenning rundt feller, tortur og fysisk overlevelse, bruker «Dread» mer tid på karakterenes indre liv og på hvordan frykt formes av fortid og relasjoner. Fellestrekket er en kompromissløs tone og eksplisitt vold, men motivasjonen i «Dread» ligger i et menneskes besettelse av frykt som idé.

Tabellen under setter filmen i sammenheng med andre Clive Barker-filmatiseringer og beslektede grøssere, slik at det blir lettere å plassere den.

Er du på jakt etter flere grøssere i samme landskap, har 123film.no omtaler av både internasjonale og norske titler, blant annet den psykologiske thrilleren Split, spøkelsesfilmen Mama og oppfølgeren Skrik 4. For norsk skrekk finnes både De dødes tjern og zombiekomedien Død snø 2.

Hvor kan du se «Dread»?

Tilgjengeligheten varierer, så sjekk alltid en oppdatert strømmeguide før du planlegger en filmkveld. «Dread» er en eldre tittel fra 2009 og ligger per i dag ikke fast inne i de store abonnementstjenestene i Norge. Den har tidvis vært mulig å leie eller kjøpe digitalt via tjenester som SF Anytime og Blockbuster, men utvalget endrer seg jevnlig.

Fordi rettigheter og tilbud skifter ofte, er den sikreste fremgangsmåten å søke opp filmtittelen i en tjeneste som JustWatch, som viser hvilke norske plattformer som har filmen for strømming, leie eller kjøp akkurat nå. Unngå ulovlige kilder; de er både uttrygge og ofte av dårlig kvalitet.

Vanlige misforståelser om «Dread»

Flere punkter blir ofte blandet sammen når folk snakker om filmen. Her er de vanligste:

• Clive Barker regisserte ikke filmen. Barker skrev novellen og er kreditert som produsent, men regi og manus sto Anthony DiBlasi for.
• Filmen er ikke det samme som «Books of Blood» (2020). Den sistnevnte er en senere antologifilm også bygget på Barkers univers, og de to må ikke forveksles.
• «Dread» er ikke ren «torture porn». Til tross for sammenligninger med «Saw» og «Hostel» ligger tyngdepunktet på psykologi og karakterer.
• Spilletiden oppgis ulikt. Enkelte kilder skriver 90 minutter, men den mest utbredte angivelsen er omtrent 108 minutter, trolig på grunn av ulike klippversjoner.

Hvem passer «Dread» for?

«Dread» passer best for voksne seere som liker mørk, idédrevet skrekk. Filmen er laget for publikum som foretrekker psykologisk spenning og karakterstudier fremfor hopp-skremsler, og som tåler eksplisitte og ubehagelige scener. På grunn av vold og tematikk er den ikke egnet for barn eller sarte seere. Fans av Clive Barker og av grøssere som utforsker menneskesinnet vil trolig få mest ut av den.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hvem regisserte «Dread»?

Anthony DiBlasi både skrev og regisserte «Dread». Det var hans spillefilmdebut som regissør, mens Clive Barker var med som produsent.

Er «Dread» basert på en bok?

Ja. Filmen bygger på Clive Barkers novelle «Dread», som ble utgitt i samlingen Books of Blood, Volume Two i 1984.

Er «Dread» en skummel film?

«Dread» er en psykologisk grøsser som satser mer på ubehag, press og mørke temaer enn på plutselige skremsler. Den inneholder eksplisitt vold og regnes som en tung film for voksent publikum.

Hvor lang er «Dread»?

Spilletiden oppgis vanligvis til omtrent 108 minutter, selv om enkelte kilder lister cirka 90 minutter for ulike versjoner.

Henger «Dread» sammen med «Books of Blood»-filmen fra 2020?

Begge er bygget på Clive Barkers forfatterskap, men det er to forskjellige filmer. «Dread» fra 2009 er en selvstendig spillefilm og ikke en del av antologifilmen «Books of Blood» fra 2020.