spot_img

Related Posts

Featured Artist

Kaleb Black

Painter

Kaleb started this adventure 7 years ago, when there was no real voice protecting the environment. His masterpieces promote saving the Earth.

Dread

Hvor langt er du villig til å gå for å fremkalle andre personers innerste frykt?

Stephen lever et stille og rolig liv, helt uten store eventyr og heftige utskeielser. Siden han mistet sin bror da han var 15år, har han aldri helt turt å leve. Overraskende nok hiver han seg ut i en skoleoppgave som omhandler frykt. Idéen er det den litt mer vågale Quaid som står bak, og med på laget får de også Stephens venninne; Cheryl.

Trioen filmer et vidt spekter av mennesker mens de spør dem om deres inneste, dypeste frykt. En av personene de filmer, er Abby, Stephens kollega. Hun har et fødselsmerke over hele kroppen, noe som følger henne hver dag, og gjør at hun frykter sitt eget speilbilde og andres kommentarer.

Selv om de får mange mørke hemmeligheter, blir ikke Quaid fornøyd, ikke før Cheryl setter seg foran kamera og forteller sine dypeste hemmeligheter som munner ut i hennes værste frykt. En etter en forteller de selv om sine innerste frykter.

Men Quaid vil gå lengre. Han vil se personer møte sine værste frykter, stirre «beistet» i hvitøyet, for så og enten gå seirende eller tapende ut av kampen. Han tryr til groteske metoder som påfører «ofrene» et umenneskelig psykisk press. Vil han til slutt kunne avslutte prosjektet, og vil han selv kunne stirre sin egen frykt i hvitøyet?

Dread er en naken og rå film. Jeg vil ikke si at den er særlig skummel, selv om den muligens vil få hjertet til å hoppe ved enkelte scener, men at den er strippet for all gjenkjennenende horrorfilmstandard, gjør den til en film som ikke ligner på noe jeg har sett før. Nå ser jeg riktignok gode sammenligninger mellom Dread og for eksempel Saw-filmene eller Hostel, men Dread har noe mer. Den har også den psykiske terroren. Den spiller ikke bare på blod og gørr (selv om dagsdosen nok overstiges dramatisk), men den spiller også på menneskenes tanker, følelser og frykter. Vi får bli med inn i hvordan mennesker tenker når de settes opp mot sine verste frykter, og hva som skal til for at vi bryter barrierene og grensene vi selv har satt opp for oss. Dessuten følger vi en persons personlige forandring fra passe normal person som går på medikamenter, til en rav ruskende gal herremann som spylte tablettene ned i vasken (uorginalt, ikke sant? Man skulle tro det hadde vært mest praktisk å spyle de ned i do…).

Konklusjonen er at Dread ikke er som alle andre horrorfilmer. Jeg vil nok ikke si at Dread er noen fantastisk, opplysende, favoritt-one-of-a-kind-film heller, men den kommer seg i alle fall opp på midtkarakterene, noe som i grunn er veldig sjeldent for horrorfilmer. Det største plusset er at den ikke ligner på alle andre «nå går jeg rundt og tar livet av folk i 90 minutter, helt uten mening»-horrorfilmer. Den har det lille ekstra.

Terningkast: 4

Previous articleUpperdog
Next articleMy Sister’s Keeper

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

Latest Posts