Jesse og Chester våkner opp etter en heller fuktig tur på byen. De innser raskt at de har to problem: De husker ingenting av gårsdagen, og i dag er det deres ettårs-jubileum med tvillingkjærestene! De finner ut at de likevel kan redde dagen ved å dra bort til kjærestene og gi dem jubileumsgavene som ligger i bilen.
Vel ute av huset, innser de det neste problemet: Hvor er bilen? Siden de ikke husker noe fra gårsdagen, bestemmer de seg for å prøve å gå tilbake dit de har vært. Dermed begynner de på en sprø tur, og første stopp er hos en kompis og hans potrøykende hund.
Når de går nedover veien inne i byen, er det stadig flere folk som kjenner igjen dem. Disse folkene møtte de i går, og uten å vite hva de gjorde sammen med dem, må de prøve å finne igjen bilen.
I løpet av gårsdagen har de også, på uforståelig vis, fått tak i et mystisk og kraftfullt apparat, the Continuum Transfunctioner, som kan ødelegge jorden. Dette apparatet er det ikke mindre enn tre grupper som prøver å få kloa i; The hot chicks, geekene og to gay guys som snakker ubeskrivelig dårlig engelsk.
Om de finner bilen, og om de finner the Continuum Transfunctioner og klarer å unngå å ødelegge jorda, det vil tiden, og et knippe latterkramper vise.
Dude, where’s my car? er en film med en ekstremt, EKSTREMT, dårlig humor. Den passer derfor perfekt som en film du ser når du er en smule overtrøtt. Humoren er rett og slett så tørr at det blir morsomt. Hovedrollene er som forventet, spesielt Seann W. Scott (Stifler i American Pie-filmene) er akkurat slik han er i alle filmene jeg noen gang har sett han i. Dude, where’s my car? er en film fra 2000, og det er morsomt å se hvor stor forandring Ashton Kutcher har gått gjennom i forhold til Seann W. Scott. Når det gjelder birollene, er det mye dårlig, og da er jeg snill.
Konklusjonen er at Dude, where’s my car? i bunn og grunn ikke er en særlig bra laget film, men jeg liker den veldig godt likvel. Den har typisk Napoleon Dynamite-humor, og desto tørrere humor, desto mer liker jeg det. Jeg så Dude where’s my car? første gang for muligens åtte-ti år siden, og så igjen i går. Den gir visse minner til noen av de første korpsturene jeg var på, da vi så den og følte oss voksen. Ære være barndomsminner.
Terningkast: 4
Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no
