Selv om tankene kanskje i hovedsak retter seg mot Henrik Ibsen når man hører tittelen på denne filmen er det langt fra Ibsens Gjengangere til Leon Bashirs Gjengangeren. Sistnevnte er en viktig norsk fengselsfilm fra en viktig norsk regissør og formidler rått og ærlig om norske miljøer som de aller færreste av oss stifter bekjentskap med.

Et liv som handler om å være inn og ut av fengsel igjen og igjen setter rammen for den norske filmen Gjengangeren og handler om mannen Josef som har brukt store deler av livet sitt som både voksen og ungdom ikke bare som kriminell, men yrkeskriminell og dermed naturligvis inn og ut av fengsel. Filmen, som hadde premiere i Norge i 2017 tar for seg historien hans og ambisjonen hans om å redde en annen ung gutt ut av den verdenen han selv ikke kunne unnslippe.

Drama og action

Det er ikke akkurat spart på verken drama eller action når Leon Bashir lager film og denne er ikke et unntak heller. Livet som kriminell kan vel kanskje heller ikke skildres på en særlig flatterende måte, men denne tar for seg viktige emner som broderskap, i tillegg til alt det som utspiller seg direkte på skjermen. For når broren til hovedpersonen Josef dør, i noe som blir fremstilt å være som et resultat av Josefs ville liv som kriminell blir det for mye for han.

Selv om han ikke rekker å redde sin egen eller brorens skjebne blir det derfor viktig for han å redde en annen ung gutt ut av bande-miljøet og den kriminaliteten som følger. Men selvfølgelig først etter at han raner en bank for å deale med brorens dør. Mens han sitter inne for ranet møter han nemlig en ung gutt som heter Chris og et behov og en ambisjon oppstår, der han vil prøve å redde Chris fra det bande-miljøet han blir mer og mer vevet inn i.

Han har i løpet av sitt veldig unge liv allerede opplevd hva det vil si å leve som kriminell og vært inn og ut av det harde miljøet det er å være tilknyttet en bande. Men det er ikke for sent, og Josef gjør det til misjonen sin å oppdra Chris så godt han kan mens de er sammen i fengselet. Litt paradoksalt, men ikke desto mindre rørende.

Se den sammen med tenåringene

Neste gang det er duket for en filmkveld med familien kan denne absolutt være et alternativ som er verdt å vurdere. Den er ikke egnet til de minste, men når man har tenåringer i huset er den midt i blinken i forhold til de temaene den tar opp. For selv om de aller fleste klarer seg veldig bra er det en god film å se for å skape kontrast.

For å gjøre stemningen litt lettere kan filmen kombineres med brus, pizza og litt smågodt kanskje. Og sørg for å ha satt av nok tid før leggetid, sånn at det er plass til en eventuell prat etterpå hvis behovet for det skulle dukke opp. Helt klart duket for en bra kveld med tenåringene.