Ben Carson har fått seg jobb som nattevakt ved det nedlagte kjøpesenteret Mayflower i New York. Tidligere har han jobbet som etterforsker ved NYPD, men etter en skyteepisode sluttet han og brukte frtiden på alkohol i stedet. Nå bor han på sofaen til sin lillesøster, Angela, og kona hans nekter han å treffe ungene uten å si ifra først.
Men Ben vil forbedre seg, og derfor har han tatt jobben. Det virker som en banalt enkelt jobb; gå rundt i et stort bygg hver andre/tredje time. Før bygningen ble et kjøpesenter, var det et sykehus, og særlig kjelleren bærer preg av det. Likevel er det ikke den skumle kjelleren som er problemet. Mayflower-bygningen er full av speil, og Ben oppdager raskt at det ikke akkurat er snakk om vanlige, speilbildereflekterende, speil. Noe gjemmer seg på den andre siden, noe ondskapsfullt.
Ben begynner å lete etter grunnen til at speilene ikke er som alle andre speil, men speilene, eller det som befinner seg på innsiden av dem, liker ikke at folk graver. Det er ikke bare Ben som er i fare, også familien hans bør holde seg unna speilbildereflekterende flater.
Bens etter hvert inntense jakt fører han til et kloster ute i ødemarka, hvor han finner opphavet til speilenes forbannelse, Anna. Men vil hun være villig til å hjelpe han, vil hun klare å ikke hjelpe barn i fare?
Mirrors er en av de få skrekkfilmene som får meg til å ta fram puta foran ansiktet. Jeg har aldri vært noe fan av filmer hvor man bruker noe så vanlig som for eksempel speil, som det onde. Derfor liker jegMirrors så godt. Jeg liker filmer som får meg til å stramme hver muskel i kroppen i spenning over hvordan det går, og siden jeg er ganske så immun mot skrekkfilmer, og Mirrors er en av fåtallet av denne sjangeren som skremmer meg, er den en av mine favorittskrekkfilmer.
Kiefer Sutherland spiller som alltid bra og overbevisende, men det er også noen ganske ukjente talenter gjemt i denne filmen. Muligens en ny barnestjerne, i form av Bens sønn; Cameron Boyce. Han har en tilstedeværelse få barn kan prestere, og jeg elsker hvor ekkel og søt han er på samme tid.
Det er lite å pirke på i Mirrors. Filmen har en perfekt dose ekle scener, men mest av alt er den psykologisk, den tuller med hodet til de som er med. Filmen har en god historieoppbygging, og folkene bak filmen har klart å holde den røde tråden. Med gode skuespillere, skummel bygning med masse speil og skumle dukker, og gode effekter på de skumle scenene, er dette en film jeg vil anbefale deg å se. Alene. På kvelden. I stappmørket.
Anmeldelse og kilde: Mirar (Marte) på mirar.blogg.no
