The Way Back er en for bra film til å bare bli ansett som det første steget på Ben Afflecks vei tilbake til filmstjerne-status.
Det er likevel ingen tvil om at det fiksjonelle dramaet som utspiller seg på skjermen er sammenvevd med dramaet skuespilleren selv har opplevd. Filmens hovedkarakter, Jack Cunningham, er basketballtrener på en skole. Akkurat som Affleck er han alkoholiker, og akkurat som Affleck er han på vei ut av et ekteskap med en kvinne som fortsatt bryr seg om ham, men som ikke klarer å være sammen med ham lengre. Filmen har gitt Affleck, som kom rett fra rehab til settet, muligheten til å snakke om sine personlige problemer til media, i noe som helt sikkert er en kombinasjon av sårbarhet og PR-strategi.
Når filmen starter har Jack allerede vært gjennom flere oppturer og nedturer, hvor han har spiralisert inn i isolasjon og avhengighet, før tragedien starter for fullt når kona vil skille seg.
Jacks problemer tårner seg opp på privaten, men hans strategiske ensomhet er ikke mindre ille. Bare se på hans perfeksjonerte teknikk for å drikke en kasse øl – han setter alltid den neste boksen i fryseren slik at den er kald og god når han er klar til å åpne den. En slags strategi for et langsomt selvmord. The Way Back starter mørkt, og kan til tider være brutal å se på. Trenger du en oppmuntring underveis eller etterpå, kan du se litt enklere underholdning på Netflix eller få tilbake lykkefølelsen på casino med de beste oddsbonuser.
The Way Back er både skrevet og regissert av Gavin O’Connor, som også laget mesterverket Warrior i 2011 – en smertefull opplevelse uttrykt gjennom blåmerker og harde nyreslag. Denne filmen er litt mer melodramatisk enn Warrior. O’Connor er mer interessert i hvordan Jack skjuler avhengigheten sin – noe som blir vanskeligere og vanskeligere jo lengre han er sammen med andre mennesker. Han distanserer seg derfor fra alle han er glade i. I en scene spør søsteren Beth (Michaele Watkins) ham om hvordan han har hatt det etter at de møttes til Thanksgiving, og han blir sint og voldelig, noe som ser ut til å overraske ham like mye som henne.
Jacks ensomme liv er et trygt sted hvor ingen kommenterer hvor mye han drikker. Problemene oppstår når han får en ny jobb som ansvarlig for en gjeng tenåringer som er vant til å tape. Teknisk sett er nemlig The Way Back en sportsfilm. Han tar over laget og forvandler underdogene til et vinnerlag, gjennom å gi spillerne nye posisjoner og roller på banen. Selv om de begynner å nærme seg sluttspillet passer filmen på å ikke overfokusere på hva basketball betyr for Jack, hvis problemer strekker seg dypere enn behovet for en slags tilhørighet.
Uten å avsløre for mye skjer det noe stort i siste del, som viser hva slags type film dette faktisk er. Laget står sammen med Jack, som i en scene åpner seg og virkelig viser hvor dårlig karakteren hans er til å håndtere sine egne følelser.
The Way Back er også en påminnelse om at stjernestatusen er noe Affleck aldri har likt. Filmen handler om Jack, et eksempel på en high school-helt som det aldri ble noe av, og som ender opp som en middelaldrende mann som sliter med å finne sin plass i livet.
